Bestiariet gjenoppdaget
Andreas Vermehren Holm beskriver mennesket som et svært voldelig dyr.
Da Charles Darwin går i land på øya San Cristóbal i Galápagos-arkipelet i september 1835, slås han straks av de golde omgivelsene. Sola gløder og når han kikker utover de svarte klippene og de forsteinete lavakratrene, kommer han til å tenke på jernstøperiene hjemme i England. Likevel blir han snart vitne til et «underlig, kyklopisk skue»: To havskilpadder kommer vaggende mot ham, hver av dem på 100 kilo. Rundt dem svirrer små spottefugler, uten den minste frykt for nykommeren. Darwin bemerker forbauset at han enkelt kan fange fuglene med hatten eller knuse dem under støvelen. Sammen med de ubegripelig omstendelige skilpaddene, synes fuglene å stamme fra en tid «før Syndefloden».
Dette golde paradiset danner utgangspunktet for Andreas Vermehren Holms bok Antropocæn kreatur (H//O//F 2015). Vermehren Holm (f. 1988) er redaktør for det danske mikroforlaget Virkelig, der han blant annet har oversatt Tomas Espedal og Jørn H. Sværen i serien «Bestiarium». Bestiarium er også navnet på moralske fabler om virkelige og oppdiktede dyr. Middelalderens bestiarier inneholdt gjerne detaljerte beskrivelser og illustrasjoner av eksotiske dyr og det som senere er regnet for å være rene fantasiskapninger. Ordet er avledet av det latinske bstia, som best kan oversettes med udyr eller «beist». På fransk er ordet bête også synonymt med «idiot», en bruk særlig Flaubert synes å ha hatt stor glede av.
Også i Antropocæn kreatur støter vi på bestiariet i ulike tapninger, blant annet gjennom en serie fotografier av utryddingstruede arter (kanskje vil disse dyrene i framtiden oppnå en tilnærmet mytologisk status som for eksempel dodoen). Åpningsteksten «Fuglene på Galàpagosøerne» er ført i en lettere antikvert og registrerende prosa, som til tross for at det ikke nevnes direkte, tydelig bringer oss tilbake til Darwin og hans andre reise med HMS Beagle. Etter en klassisk in medias res-åpning, der den navnløse fortelleren lister opp navn på skapninger han har observert, gjør han seg følgende betraktninger om fuglene: «Tendensen er almindelig blandt samtlige jordnære arter, såsom latterdroslerne, finkerne, gærdesmutterne, tyranfuglen, duen og gribbefalken. De kommer ofte så tæt på, at man kan dræbe dem med et stokkeslag eller, som jeg selv har prøvet, med en hue eller en hat. De er ubegribeligt tillidsfulde. Et gevær er næsten overflødigt her.»
Fra Galápagos’ uberørte natur forflytter vi oss så til Mexico City og vår egen tid. Et fotografi viser byen fra fugleperspektiv, med det snøkledde fjellmassivet Ajusco i bakgrunnen. Bildet later til å være tatt tidlig om morgenen, og den lave sola får smogen til å gløde over byen som lenge gikk for å være den mest forurensete på planten. I dette menneskeskapte landskapet er volden blitt totaldominerende, og både dyr og mennesker får unngjelde. Et tilbakevendende motiv er omtalen av fuglenebb som klippes over. Et annet er drap på mennesker som ledd i en lovløs organhandel. Samtidig brytes den nøkterne prosaen opp i en stadig mer febril og desperat syntaks, som effektivt går imot den nedarvete forestillingen om mennesket som et rasjonelt vesen, suverent hevet over den kaotiske naturen. Volden er «blevet en livsstil», fortelles det: «[J]eg har været med til at torturere og kidnappe folk for penge og for sjov det var den bedste tid i mit liv.»
Den litt fikse tittelen Antropocæn kreatur viser seg snart å være et svært godt valg. Som mange vil vite, er antropocen den foreslåtte geologiske termen for den tidsalderen hvor mennesket er blitt den største endringskraften i naturen, mens kreatur vanligvis forbindes med «laverestående» livsformer uten mulighet til å uttrykke seg annet enn gjennom grynt og vrinsk. Som umælende idioter (bêtes) er de verken i besittelse av følelser, språk eller bevissthet. Dermed, har man antatt, er de heller ikke i stand til å lide. Slik henger det instrumentelle synet på naturen som et forråd man enkelt kan forsyne seg av, tett sammen med oppvurderingen av språket som etisk kvalifiserende størrelse. Mennesket har plassert seg på andre siden av en «uoverkommlig kløft», slik at det ikke lenger behøver å føle slektskap med dyrene: «det er blevet sagt og skrevet og tænkt om dyr at de ikke kan føle smerte fordi de ikke har nogen følelser overhovedet fordi de ikke har nogen bevidsthed fordi de ikke har noget sprog fordi de ikke taler»
I flere passasjer og fotografier gir Vermehren Holm oss et gløtt inn i den daglige, industrielle henrettelsen av matdyr i slakteriene. Blandet opp med beskrivelser av drap og utukt tilbyr disse et gruoppvekkende blikk på menneskedyrets blinde utbytting. Sammenstillingen av moralsk forkastelig vold mot mennesker, med en (antatt) berettiget vold mot dyr er uhyre elegant, og gjennomført med en enkelhet jeg knapt kan minnes å ha sett andre steder.
Omtalt tittel
