Kjærlighetsdikt på bunnen av elva

Kjærlighetsdikt på bunnen av elva er en diktsamling hvor et kjærlighetsforhold, en far som er død og skriving står sentralt. Diktene har en sterk stedlig forankring. Jeget omgir seg med et gjenkjennelig landskap sør i Norge med grantrær, kirkespir og kyr, han besøker blant annet Bø og Lifjell, og bader i "Ti tusen år / gamle jettegryter". For jeget er dette barndommens og slektens landskap, og minner og familiehistorie blir vevd sammen med stedets historier og myter; som det sunkne slaveskipet Fredensborg fra 1700-tallet og uhyret i Seljordsvannet.
 
Diktene skaper en inntrengende atmosfære. Med sitt usedvanlige og sterke billedspråk skriver Heivoll frem en sfære hvor tid og rom oppheves. Det finnes et poetisk blikk her som sprenger seg ut mot grensene for den menneskelige verden, ut mot noe som vanskelig kan beskrives direkte - det kan være mørkets, de dødes og de gales sfære - det er i hvert fall unektelig noe annet. Snarere enn noe utelukkende skremmende, fremstår denne sfæren som noe nesten trygt, noe vi trekkes mot. I dette lyset - eller snarere mørket - får bokas kjærlighetsdimensjon, en usedvanlig kraft.

Kjærlighetsdikt på bunnen av elva er Heivolls fjerde bok - og hans debut som lyriker.

Stor poesi fra indre Agder (...) en kresen ordkunstner med evne til å skape engasjerende billedspråk. Terningkast fem. (Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen)

Mange gode dikt (...) Jeg kan ikke annet enn like sånt. (Espen Stueland, Klassekampen)