Gjesteredaktør Henning H. Bergsvåg

Et bunnløst imponerende debutarbeid. Kiros løfter opp refleksjoner og fragmenter som sirkler omkring svarthet og hvithet. I glipene mellom de ulike tekstelementene, enten det er diktfragmenter eller refleksjoner, tvinges jeg som leser til å tre frem og ta stilling. Teksten tenker i meg. Dagen blottar / en vit skalp. Jeg blir støtt fra, og må kjempe meg inn igjen for å prøve å ta inn over meg denne diktsamlingen som tidvis ligner en essaysamling på jakt etter nye innsikter omkring svarthet som historisk konstruksjon. Den er belest og rik på referanser. De tre gangene jeg har lest boken har gitt opplevelser og er opplysende på nye måter hver gang. Jeg kjenner at jeg har så inderlig godt av å oppleve språket og verden fra dette perspektivet. I svensk litteratur er denne formen for poesi ikke uvanlig: fragmentarisk, tenkende og egenrådig, farlig. Utfordrende på ekte. Om det bare var ord som skakade dig.

Denne boken greier jeg ikke å riste av meg, setningene og ordene har blitt en del av blodomløpet mitt. Ingen forfatter har nok inspirert min egen skriving mer enn denne mannen. I En prøve på ensomhet, oversatt av Jørn H. Sværen, er premisset enkelt. Inspirert av filosofen Wittgensteins isolasjon i norske Skjolden oppsøker han en gård utenfor Bordeaux og isolerer seg der. Han skriver i en skrøpelig sonette-form og tenker og skriver seg inn i tunet og landskapet omkring. Til syvende og sist er det språket og poesien selv som er på prøve. Det dirrer i meg etter hver setning. Ingen formulerer kompliserte tanker på så enkelt vis som Hocquard.

Dette er nok den mest opprivende leseropplevelsen jeg har hatt, der språket tok bolig i meg i en slik grad at det lignet en skriveopplevelse. Som så ofte hos Faulkner møter vi her et absolutt bunnløst mørke, bare aksentuert av de små glimtene av håp som skinner gjennom i små øyeblikk, sjanseløse mot ondskapen som gjennomsyrer alt. Vær forberedt på å krasje rett inn i 30-tallets sørstats-USA, og møte en av litteraturens mest fascinerende psykopater, Joe Christmas. Faulkner er en språkets mester, men her er han mer tilgjengelig enn i verker som Absalom! Absalom!, og As I lay dying. Slik kan denne boken være en god introduksjon til forfatterskapet. Skrekkelig er ordet.

En samling av dikt skrevet på ulike tidspunkt til ulike anledninger de siste årene. Mange kjenner Athena fra den speilblanke debutsamlingen Vitsvit som kom i norsk oversettelse for noen år tilbake. Hun innleder her med et sitat av Adrienne Rich: Poesin har aldrig haft någon chans / att ställa sig utanför historien // Vi er i rörelse   men våra ord står kvar / blir ansvariga / för mer än vi tänkt oss. Farrokhzad er alltid på hugget, alltid klar til å gå i strupen på patriarkatet, kapitalismen, sexismen og rasismen i samfunnet. Der annen politisk diktning kan falle platt, makter hun å løfte diktene til stor og viktig litteratur. Dikt som gjør det vanskeligere, nærmest umulig å lukke øynene. De henvender seg klart, suggesivt og tungt, med en stemme fylt av repetisjoner og rim. Perfekt egnet til å deklamere høyt for venner og uvenner. Til å gråte og knytte nevene av.

En ubegripelig sterk debutbok som med et hypersanselig språk følger perspektivet til jenten Urd, det femte barnet i en søskenflokk på åtte som vokser opp i en sterkt dysfunksjonell familie ved en skog langt utenfor byen. Naturen kommer farlig tett på og trenger seg inn i huset, i jegets sanser,  i alle sprekker og fra alle retninger. Det er noe gotisk og eventyrlig over dette mikrouniverset, befolket av grevlinger og rotter og kjederøykende voksne på alle kanter. Det er Urd som fører ordet, de voksnes virkelighet siles gjennom hennes unike blikk og blindsoner. Alt føles farlig i denne boken. Det er noe ytterst sårbart og skjørt over både hovedpersonen og språket selv. Urd maner frem en verden der ingenting er endelig, døden er bare en transformasjon, hvis noe dør og råtner blir det straks bolig for nytt liv. Likevel, så blir man jo veldig glad i denne skjøre skapningen og livredd for henne. Rønnings debut føler jeg er helt på nivå med andre utrolige debuter som Carl Frode Tillers Skråninga eller Lars Ramslies Biopsi.

En moderne klassiker innenfor filosofien dette. Den koreansk-tyske filosofen er på stadig jakt etter det moderne selvet i den nyliberalistiske tidsalderen. Jeg leser det som et desperat forsøk på å få oss til å åpne øyene for tiden vi lever i, akselerasjonen i våre bevegelser og opplevelser. At språket ikke lenger greier å gripe tingene, at opplevelsene ikke lenger fester seg i minnene, at vi på grunn av den kolossale informasjonsstrømmen lever et konstant frakoblet liv, at føttene våre letter fra bakken, fremdrevet av kapitalismen og den teknologiske, digitale fremmarsjen. Han priser kjedsomheten som en kilde til å gjenerobre sitt indre selv. Rik på litterære referanser, tungt stoff presentert i et elegant og lett forståelig språk.

Poeten Moestrup skriver prosa! En kollasj av 68 små tekster om å slippe fri fra bindinger. Boken er full av nøkkelbegreper som repeteres og går i loop, settes i nye kontekster og gripes fatt i fra nye vinkler. Jeg liker det luftige rommet Moestrup skaper for meg som leser, jeg liker å gå rundt i det. Tilforlatelige fortellende partier om et destruktivt kjærlighetsforhold eller forholdet til en mor, blandes med refleksjoner omkring stedet og poetiske innslag og befalinger: Det skal være nat, dammen skal være frosset til. Gå ned til dammen. Skriv spejlvendt med din negl i isen. Skriv, indtil neglen knækker. Slet derefterdet, du har skrevet, med din hud. Kanskje handler det om å løsne båndene til slekt og sted. Våge å la seg falle.

Denne boken satt et støkk i meg i måneder etter ferdig lesning. En uhyggelig roman av New York-baserte Katie Kitamura. Handlingen er lagt til et ikke navngitt kolonisert land der en revolusjon mot den herskende klassen er i emning. Hvilke strukturer holder en sivilisasjon oppe? Hva skjer når rammene faller, hvilken vold, makt og undertrykkelse blir synlig når demningen brister? Kitamura greier på en lavmælt og kjølig måte å skape en sårbarhet og bristeferdighet som dirrer i meg på hver side. Dette er en studie i hvordan et beskrivende 3. persons perspektiv åpner opp et rom mellom leser og skrift som vi selv må fylle og tolke og leve oss inn i hva som foregår i de tre hovedskikkelsene – patriarken og hans veike sønn, de to hvite settlerne på gården og den fremmede kvinnen som kommer til dem. Det er svært ubehagelig å være nær dem, men det er verdt det. Jeg skal ikke spoile handlingen, men dette er en bok jeg ikke greide å legge fra meg.

Jeg kunne valgt hvilken som helst av Erikssons diktbøker. Det er ingen poeter som fascinerer meg mer enn henne. Jeg mangler språk for det, og det er kanskje det som gjør det så tiltrekkende på meg. Jeg forstår det ikke, men jeg greier ikke å la være å stirre på det. Små korthugde diktstrofer, fragmenter, sitater. Min kropp har börjat avge mörker, Hur är det möjligt, hur är det möjligt. De veldige rommene som oppstår, og hvordan jeg tvinges til å klamre meg til de små tekststykkene, se fragmentene opp imot hverandre, se en sammenheng, se den glippe igjen. Jeg vil påstå at det er avgjørende å lese Helena Eriksson.