Filosofisk supplement 3/2011: Kunsten og revolusjonen

Kunsten og revolusjonen er fenomener som unndrar seg den tradisjonelt analyserende filosofien. De kan begge forstås som en bar skapelse; verken kunstneren eller revolusjonsdeltakerne makter å overskue hva de forestår. Derfor må filosofien som bestreber seg på å gripe dem, ta i bruk tidvis fornuftsfremmede midler.  Kanskje er revolusjonen et fenomen kunsten alene lar favne. Motivasjonen for en slik holdning ligger i nettopp kunsten og revolusjonens transcenderende vesen: Kunsten likner revolusjonen idet den ikke uten kunstneren ville vært til, men samtidig strekker seg utover hans hensikter. Denne overensstemmelsen gjør kunsten særlig egnet til å behandle revolusjonen. Men hvis kunsten skiller seg fra den eksplisitte, argumentative filosofien, kan man mistenke at dens uttrykk er ikke-proposisjonale – at kunstens uttrykk ikke lar seg ekstrahere og oversette til logisk føyelige enheter. Dermed ville ikke filosofien kunne gå gjennom kunsten til revolusjonen og tilbake med byttet i hende; dét ville gå tapt på veien. Om filosofien imidlertid blir værende filosoferende innenfor kunsten, danner det seg en hybrid: kunstfilosofien. Denne vil utmerke seg ved å filosofere over en strengt tatt filosofisk uekspliserbar gjenstand. Kunsten og revolusjonen er også forbundet på en annen måte. Stor kunst kan sies å være avhengig av en tradisjon å definere seg mot, og på samme måte kan revolusjonen betraktes reaktivt, som betinget av en tyngende, inngrodd bestand. Selv om man ikke på den bakgrunn kan ordne dem under samfunnet som sådan, kan man rimeligvis si at verken kunsten eller revolusjonen forstås uten henvisning til den sosiale sammenhengen de befinner seg i. Nøkkelordet der er «sosiale». Dette er ikke fenomener som krever en særlig kontekstualistisk tilnærming, men en særlig sosial en. Og om de ikke skulle være ontologisk underlagt samfunnet, synes vår epistemiske tilgang til dem i noen grad å være det. Dette er ikke en konklusjon vi avviser i denne utgaven av Filosofisk supplement. Og den betyr heller ikke at man ikke hensiktsmessig kan rette seg filosofisk mot kunsten og revolusjonen. Derimot betyr det at filosofien som elfenbenstårnets stjernekikkert overser hva kunsten og revolusjonen dreier seg om: skapelses- og forandringshandlinger. For å bevege seg inn på kunsten og revolusjonens enemerker må filosofien gjøre seg praktisk. Alternativt kan den utlegge kunsten negativt. I sin artikkel om Schellings syn på mennesket, kunsten og filosofien legger Ørjan Steiro frem en slik behandling. Schelling betrakter kunsten som et refleksivt uttrykk for naturens skaperkraft; gjennom kunsten gjentar mennesket handlingen som skapte det. Kunsten tar sitt materiale fra det før-ontologiske og dit rekker i filosofien som hviler tungt på begrepene. Espen Stabell tar for seg teaterets rolle i det politiske liv: Han lar Ranciere veilede seg via Platon til Brecht, Artaud og Debord, mens han undersøker hvordan tilskueren er blitt forstått. Vera Lid skriver om Jeff Koons verk «Large Vase Of Flowers» i Versailles og diskuterer hvordan dette verket faller mellom to ulike estetiske teorier. Hun anvender så Heidegger til å forklare denne særegenheten ved verket. I Frem fra gjemselen kaster redaksjonens Reier Helle lys over stoikernes kosmologi og deres besynderlige kombinasjon av materialisme og panteisme. Vi fortsetter med behandlingen av masteroppgaver, og denne gangen har Håkon Teigen skrevet om Haakon Flemmens masteroppgave om Ingjald Gjessen – en skikkelse i hvem flere av de forrige århundrets åndsstrømninger forente seg. Og da professor John Searle avla Oslo en visitt tidligere i år, benyttet vi anledningen til å intervjue ham. Utvekslingen er å finne mellom disse sidene.

Vi har også gleden av å publisere den første norske oversettelsen av den romerske filosofen Seneca. I Om privatlivet argumenterer Seneca for at den stoiske filosofien tillater en å trekke seg tilbake fra det offentlige liv og vie seg helt til det kontemplative.