Filosofisk supplement 4/2008: Metode

Har ikke filosofi alltid vært et spørsmål om metode? Har ikke filosofien gjennom sin lange historie stadig grunnlagt seg selv på nytt ved å utarbeide og definere nye metoder? I disse spørsmålene hviler mer enn en triviell konstatering av at filosofi trenger visse metodiske prinsipper eller retningslinjer for å bedrive sin praksis, snarere er det noe essensielt ved filosofien som søkes. At filosofi alltid skulle ha vært et spørsmål om metode, betyr at selve utgangspunktet for å begynne å analysere og forstå menneskets plass og mening i denne verden har stått på spill. Og når det her snakkes om selve utgangspunktet, innebærer det at forutsetningene eller betingelsene for tanke, verden og handling overhodet er under lupen. I så fall er det ved at metoden er filosofiens virkelige spørsmål at sistnevnte skulle plassere seg på det mest fundamentale nivå – forut for og til tider også hinsides den sanselige verden, vitenskapene og den sunne fornuft.

Den sokratiske undring er nettopp en metode: en måte å knytte sammen språk og virkelighet på som har bygget inn i seg et metafysisk prosjekt, nemlig en sjelelig streben mot frihet. Det vil si, når Platon bygger opp og definerer sin metode, utmaler han samtidig sjelens metafysiske odyssé ved å definere den gode livsførsel, de verdslige farene, ideenes hinsidige rike og selve målet for sjelens streben. Ved å sette seg fore å finne ut av metoden, selve utgangspunktet for en analyse av menneskets plass og mening, innleder Platon filosofens lodd som en grunnleggende søken etter sin egen universelle skjebne. Med Nietzsches påstand om at kristendom er platonisme for folket i bakhodet (fra Hinsides godt og ondt) kan det argumenteres for at denne platonske strukturen i sine vesentlige trekk bevares i overgangen til kristendommen, skjønt her formulert som en sjelelig streben mot frihet som utfoldes i samhørigheten mellom mennesket og Gud, hvori de metodiske bestemmelser som åpenbarer samhørigheten og setter premissene for den sjelelige streben må regnes som uadskillelige fra kristendommens vesen. Slik kan man hevde at overgangen fra platonisme til kristendom ikke først og fremst dreier seg om de høye himmelsfærers beskaffenhet eller om den monoteistiske Guds eksistens, men snarere er en uoverensstemmelse i spørsmålet om hvilken metode sjelens renhet og frihet kan dyrkes frem ved hjelp av.

Denne intime knytningen mellom filosofi og metode stadfestes likedan ved den kartesianske revolusjon, hvis ønske om en første filosofi innvier opplysningstidens søken etter nye filosofiske metoder i kjølvannet av en forringelse eller svekkelse i begrepet om Gud. Tenk for eksempel på Voltaires nådeløse oppgjør med den menneskelige dårskap som insisterer på å søke etter Gud og hinsidigheten i en verden med problemer som er store nok fra før av, et oppgjør som fordrer en pragmatisk metodikk uttrykt ved maksimen «vi må dyrke den haven vi har» (fra Candide). Eller Spinozas reformulering av Guds virke som panteisme med en påfølgende forskyvning av grunnlaget for godt og ondt, for hvilket han for øvrig har blitt titulert som den absolutte filosof av Deleuze (i Pourparlers).

Men hvorfor er det «i kjølvannet av» en forringelse i begrepet om Gud at filosofi igjen kommer på banen? Dette spørsmålet kan muligvis best besvares gjennom Hegels formulering av filosofi som Minervas ugle: «Når filosofien maler alt grått i grått, er en livsform blitt gammel, og med grått i grått lar den seg ikke forynge, bare erkjenne. Minervas ugle begynner først sin flukt når det begynner å skumre» (fra Rettsfilosofien). Først i kjølvannet av en hendelse forstått som en strukturell omforming av forutsetningene for tanke og handling – i denne sammenheng en forringelse eller svekkelse i begrepet om Gud – kommer filosofien på banen og skaper nye metoder for å håndtere og forstå menneskets plass og mening i verden.

I kjølvannet av de empiriske vitenskapenes fremvekst får filosofien dermed også impulser fra et helt annet hold enn gjennom motivet om den sjelelige odyssé, og den filosofiske metode blir mer eksplisitt definert i opposisjon til enhver empirisk-vitenskapelig metode. Disse impulsene er tydelige allerede hos Descartes, men får vel sitt mest markante uttrykk først med Kant. Kants prosjekt i Kritikk av den rene fornuft er som kjent å befeste metafysikken som vitenskapenes dronning, hvilket således fordrer et metodisk hierarki hvori filosofien er den eneste disiplin med mulighet til å studere naturens mest grunnleggende maskineri, de transcendentale betingelser. Denne privilegeringen av den filosofiske metode fremfor enhver empirisk-vitenskapelig metode forblir karakteristisk for mye av filosofien etter Kant, selv om den filosofiske metoden som sådan skifter karakter: Tenk på for eksempel Hegel, Husserl og Heidegger.

Gjennom disse motivenes videre utvikling – førende til Guds død og de empiriske vitenskapenes stadig utvidede sannhetshegemoni – i tillegg til fremveksten av kapitalisme og tilsynekomsten av de stemmer som filosofien alltid har undertrykt (gjennom for eksempel feminisme, orientalisme og poststrukturalisme), har det vokst frem et mylder av nye metoder i det 20. århundre, forsøk på å forstå menneskets nye plass i verden, der man antagelig må regne først og fremst Marx, Nietzsche og Freud som foregangsmenn.

I slutten av det 19. århundre begynner en annen etterhvert svært populær filosofisk metodikk å vokse frem, nemlig den analytiske filosofien basert på språkanalyse og logikk. Den analytiske filosofien er generelt sett sentrert om et ønske om klarhet og verifiserbarhet, og distanserer seg fra andre filosofiske metoder som hevdes å være obskure eller meningstomme. Den berømte debatten mellom Carnap og Heidegger i 30-årene er beskrivende i denne sammenheng, eller debatten mellom Searle og Derrida (etter utgivelsen Limited Inc. i 1972) som går ut på det samme. Også her står spørsmålet om metode i sentrum.

Og i 1991 skriver Deleuze og Guattari boken Qu’est-ce que la philosophie? (hva er filosofi?), der allerede selve tittelen signaliserer en polemikk mot alle som har varslet filosofiens opphør eller ende, som anser filosofi som et enkelt tillegg til de empiriske vitenskapene, eller som drukner filosofi i en retorikk basert på det praktiske/pragmatiske, det fortjenlige/profittmaksimerende eller det håndfaste/-gripelige – en polemikk mot alle som forestiller seg at filosofiens grunnleggende ambisjon mister sin relevans og sitt virke i vår tidsepoke.

Har ikke filosofi alltid vært et spørsmål om metode? Og kan man ikke således hevde at filosofi spiller denne svært sentrale rollen i vestlig historie og samfunn fordi filosofi er den eneste diskurs der selve metoden med nødvendighet står på spill, selve utgangspunktet for tanke, verden og handling overhodet? I så fall innvies filosofiens vesen ganske riktig med den sokratiske undring: filosofens lodd er å leve i en grunnleggende søken etter sin egen universelle skjebne.

Det synes slik å være noe spesifikt filosofisk ved spørsmålet om metode, enten det som ovenfor beskrives i et idéhistorisk perspektiv der de ulike paradigmene er å forstå som utarbeidinger av nye metoder, eller det er at man fra et filosofisk utgangspunkt diskuterer bruk av metode i andre vitenskapelige disipliner. Dette tar artiklene i dette nummeret på ulike vis opp i seg. Hanno Sandvik diskuterer feilslutninger i miljøproblematikken i «Etiske dilemmaer og filosofiske feilslutninger i klimadebatten», der han betrakter klimadebatten fra et filosofisk perspektiv snarere enn et klimatologisk. Dette åpner for å eksponere de moralske dilemmaer og logiske feilslutninger som til stadighet dukker opp i debatten. Ole Martin Moen kritiserer Skinners utlegninger om idéhistorisk metodikk i «Can I say that Machiavelli was wrong?». Han vurderer Skinners påstand om at idéhistorikere ikke bør orientere seg utfra sannhet i sin forskning, og tar slik opp til diskusjon mer generelt skillet mellom filosofi og idéhistorie. Tone Sverdrup Ørebech presenterer den italienske filosofen Adriana Cavareros metodiske diskusjoner i «Portrettet versus ideene», og setter dem i sammenheng med først og fremst Karen Blixen og Hannah Arendt. Med utgangspunkt i en speilmetaforikk diskuterer hun Cavareros vide kritikk og videreutvikling av filosofisk metodikk, hvilket ender i et begrep om en «altruistisk ontologi».

I de to siste artiklene i dette nummeret eksperimenteres det med selve tekstformen, med metoden for å skrive filosofi kunne man si. Mulighetene for å drive filosofi med ulike tekstformer er et interessant spørsmål med dype røtter i filosofien – tenk for eksempel på Platons dialogiske form eller Spinozas aksiologiske form. Eivind Freng Dale diskuterer kvaliaproblemet i form av et skuespill i «På leting etter kvalia», og Edel Marie Melberg lar seg inspirere av Hemingways seksordsnovelle for å beskrive ulike filosofers metode i «‘Kort sagt: et uttrykk, for metode’».

God lesning!

Anders Fjeld, redaktør

ARTIKLER

PORTRETTET VERSUS IDEENE - Om Adriana Cavareros forhold til filosofien
Tone Sverdrup Ørebech

ETISKE DILEMMAER OG FILOSOFISKE FEILSLUTNINGER I KLIMADEBATTEN
Hanno Sandvik

CAN I SAY THAT MACHIAVELLI WAS WRONG? - On Truth-value Judgments in Philosophy and History of Ideas
Ole Martin Moen

«KORT SAGT: ET UTTRYKK, FOR METODE»
Edel Marie Melberg

PÅ LETING ETTER KVALIA
Eivind Freng Dale

ABSOLUTT IKKE NØDVENDIG - Oversettelse av et utdrag fra Après la Finitude av Quentin Meillassoux
Jonas Jervell Indregard

FREM FRA GJEMSELEN

MILJØET SOM TEMA FOR FILOSOFI
Per Ariansen

INTERVJU

JENNIFER HORNSBY - On Gender and the Phenomenology of Speech
Monica Roland

KRITIKK

HVORDAN LAGE EN AMERIKANSK FILOSOF
The Making of an American Philosopher
Kristian Bjørkdahl

FILOSOFI PÅ SKOLEBENKEN
Historie og filosofi 1 & 2
Kristian Egil Batta Torheim

MESTERBREV

Cathrine Felix

BIDRAGYTERE

Tone Sverdrup Ørebech (f. 1984) er mastergradsstudent i litteraturvitenskap ved UiO.

Hanno Sandvik (f. 1970) er dr.scient. i biologi, forsker ved Senter for bevaringsbiologi, NTNU.

Ole Martin Moen(f. 1985) er mastergradsstudent i idéhistorie ved UiO. Er dette semesteret studerende gjesteforsker i filosofi ved UC Berkeley. Er også redaksjonsmedlem i Filosofisk supplement.

Edel Marie Melberg (f. 1983) er mastergradsstudent i allmenn litteratur ved UiO.

Eivind Freng Dale (f. 1986) er bachelorgradsstudent i filosofi ved UiO og redaksjonsmedlem i Filosofisk supplement.

Jonas Jervell Indregard (f. 1983) er mastergradsstudent i filosofi ved UiO og redaksjonsmedlem i Filosofisk supplement.

Per Ariansen (f. 1945) er førstelektor ved UiO.

Monica Roland (f. 1973) er mastergradsstudent i filosofi ved UiO

Kristian Bjørkdahl (f. 1978) har mastergrad i tverrfaglige kulturstudier fra Senter for utvikling og miljø (SUM), UiO. Er nå ph.d.-stipendiat ved Etikkprogrammet, og jobber ved SUM.

Kristian Egil Batta Torheim (f. 1975) er mastergradsstudent i filosofi ved UiO og redaksjonsmedlem i Filosofisk supplement.

ILLUSTRASJONER

Daniel Peder Askeland (f. 1985), har studert ved Krabbesholm kunsthøgskole i Danmark og Prosjektskolen i Oslo, er nå elev ved Kunstakademiet i Trondheim.

Petra Schlømer (f. 1986) er bachelorgradsstudent i estetiske studier ved UiO.

Mats Omland studerer visuell kommunikasjon ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Lene Hauge (f. 1985) har studert ved Prosjektskolen og Nansenskolen (billedkunst).

Svein Johan Reisang (f. 1984), visuell bedriver. Hjemmeside: http://reisang. mandelbrot.no

Mats Lende (f. 1985) har bachelor i filosofi fra UiO.