Vagant 3/2009

Hvilke forbindelser finnes mellom litteratur og vitenskap, eller mer presist: mellom de vitenskapelige og litterære praksisene innenfor et gitt tidsrom? Jan Kjærstad har i 25 år minnet skandinaviske lesere om muligheten for stimulerende utvekslinger mellom de yrkesgruppene man gjerne tenker at måler opp og omdanner verden og de som poetiserer og former vår erfaring av den. Gjennom en omfangsrik artikkelproduksjon – for ikke lenge siden utgitt på ny i en samleutgave på nær 1000 sider, Kjærstads matrise – har han lagt for dagen en ukuelig iver etter å bringe fiksjonen i dialog med samtidens teknologiske apparat og vitenskapelige vågestykker, der begreper og problemstillinger fra felter som informatikk og kvantemekanikk er blitt satt i forbindelse med refleksjoner omkring romanen. Med en upåklagelig pedagogisk utholdenhet presenterer romaningeniøren Kjærstad en vifte av ideer ment for å børste støvet av den litterære forestillingsevnen: «Årsaken til at en roman må se annerledes ut i dag enn for hundre år siden, er simpelthen at verdensanskuelsen og menneskesynet, disse evige arbeidshypotesene, har forandret seg. (...) Om man for hundre år siden forsøkte å komme til rette med industrialismen og med Isaac Newton, strever vi nå med å finne former som samsvarer med det digitale samfunnet, med Albert Einstein og Niels Bohr».

At man hos Kjærstad nå og da får ferten av de storslåtte universelle vitenskapssynteser, der vidt ulike synsmåter – så som partikkelfysikk og spiritualitet – tilsynelatende går opp i en høyere enhet, bør ikke lede oss til å anta at han er mer enn assosiert medlem av Det kvanteholistiske parti, som Hans-Jørgen Nielsen omtalte med minneverdig malise i pamfletten Den fraktale boogie (1991). Kjærstads mange utkast og sammenstillinger er nettopp arbeidshypoteser – verken mer eller mindre. De nødvendige skepsisen vis-à-vis faren for å forsvinne inn i den oseaniske verdensfølelsen, der forskjeller opphører og altets udelelige enhet gjenoppstår, utelukker ikke at man ser verdien i forsøkene på å utfordre de spesialiserte kunnskapsdisiplinenes adskilthet, de to kulturers manglende forståelse av hverandre eller vitenskapskrigenes ekskluderende beskrivelser av gyldig kunnskap.

Vagant tar utfordringen, og spør: Hvilke litterære muligheter gir det å ha et åpent øye for vitenskapen, og hvilke tradisjoner for gjensidig påvirkning mellom disse kunnskapsområdene er det fortsatt verdt å gå på oppdagelsesferd i? Hvordan gjør vi den politiske kampen om en fremtid vi må våge å forestille oss, til en litterær ressurs? Vagant 3/09 er et forsøk på å frikjøpe vitenskapens inspirerende energi og problemskapende spørsmål til litteraturens område. I nummeret møter man observatorier og antenneskoger i det arktiske isødet, Christian Böks krystallografiske dikt, et romanverk som tar for seg et tidsspenn på to milliarder år, Primo Levis høysang til de første menneskene på månen, historien om hvordan Mme Blavatskys teosofi spredte seg i Buenos Aires på 1890-tallet, Johannes V. Jensen på ekstatisk tur til Verdensutstillingen i Paris i 1900, norske science fiction-fanziner fra 1970- og 80-tallet, J.G. Ballards fremtidsskildringer av forsteder, flyplasser, bilulykker og Ronald Reagan, Dietmar Daths evolusjonsfantasier om verden etter menneskene, Stig Sæterbakkens erklæring om at jorda er flat – og enda mye mer.

Ansvarlig redaktør: Audun Lindholm.

Redaksjon: Susanne Christensen, Bernhard Ellefsen, Anne Helene Guddal, Erlend O. Nødtvedt, Hans Jacob Ohldieck, Cathrine Strøm og Sigurd Tenningen.

Vagant fikk i mai 2008 hederlig omtale under kåringen av Årets tidsskrift, utdelt av Norsk Tidsskriftforening under Nordiske Mediedager i Bergen, «for sin evne til å dyrke frem en egen samtale om litteratur på et høyt faglig nivå, og for sin gode design».

«Vagant är Nordens kanske väsentligaste litteraturtidsskrift.» – Joar Tiberg, Aftonbladet 2008