Gjesteredaktør Anne Beate Maurseth

En utrolig flott liten fortelling fra 1600-tallet om en kvinne som elsker, som blir forlatt og forrådt, som lengter, som skriver og bearbeider. Det handler om kjærlighetens irrganger og svingninger midt i rasjonalitetens århundre. Denne skatten burde snart bli tilgjengelig på norsk!

Dette er en finurlig og besynderlig brevroman fra 1700-tallet hvor brevet selv i stor grad bidrar til fortellingens intrige. I brevs form iverksetter Merteuil og Valmont et libertinsk spill hvor ingen vinner, men alle taper. Libertinasjens fiende, kjærligheten, ulmer under som en merkelig drivkraft det er om å gjøre å unngå, men som man ikke er uanfektet av.

Et fyrverkeri av en roman fra opplysningstiden. Vel så interessant som den røde tråden, Jacques’ kjærlighetshistorie, er de mange digresjonene, filosofiske diskusjonene og de intrikate spekulasjonene som stiller all verdens spørsmål, blant annet om hvorvidt vi har å gjøre med en roman overhodet. Ikke minst er de overraskende forbindelsene mellom de ulike nivåene i fortellingen kostelige. Mor deg og nyt!

En sterk fransk samtidsroman fra 1998. Her er dystopiske beskrivelser av menneskets tilstand og fremtid, her er sterke øyeblikk av nærvær og autentiske meningsfylte erfaringer knyttet til umulig kjærlighet. Her er en vitalisme som ikke er knyttet til mennesket, men som strekker seg ut over menneskets grenser gjennom romanens posthumane utsigelsespunkt. Et tema Houellebecq viderefører i romanen Plateforme (2001), som hermed også anbefales.

Trilogien Biografi, Dagbok og Brev er tre vakre og sterke bøker av en ydmyk og tenkende forfatter. Dette er gripende tekster om litterært sorgarbeid, ja om litteratur og sorg, men dermed også om liv og kjærlighet. En forfatter som skriver sitt liv. Espedal blir bedre og bedre, særlig når han frir seg fra forsøkene på å leve opp til nyere litteraturteoretiske refleksjoner og når kampen mot sorg også blir en kamp for liv.

De fleste av oss glemmer at dette langt på vei er vårt nasjonalepos, om vi kan snakke om noe slikt. Jeg leste det igjen for ikke så lenge siden. Tenk: Æsene spiller brettspill både før og etter ragnarokk!

150 års jubileet for utgivelsen av Flauberts roman ble markert blant annet i Rouen, forfatterens egen by, høsten 2007. Arm i arm vandret jeg med min elskede foran katedralen der også Emma blir svimmel i vognen sammen med Léon. Å Emma du Emma! Han snakket om hennes grunnleggende inautentiske tilværelse som tidvis må vike for glimt av en sterk kvinne som er både aktiv og sensuell. Vi elsket på hotellrommet og jeg leste romanen på nytt. Jeg fantaserer og lager fiksjoner som bygger på autentiske øyeblikk.

Thure Erik Lunds romaner og essays, Grøftetildragelsesmysteriet kan trekkes frem som et eksempel, vitner om vilje til å være sint, litterær og samtidig målbære en kompleks tanke. Lund er den forfatterstemmen jeg skulle ønske deltok mer i offentlige debatter hjemme i Norge. Han kan skrive knakende godt og meningsfylt. Det er et litterært prosjekt som har rekkevidde.

Like uomgjengelig som uunngåelig. Så god å ta utgangspunkt i og komme tilbake til. For eksempel: Diktekunsten er mer sann enn historien fordi den angår det allmenne som kunne ha skjedd og ikke det partikulære som har skjedd. Man må foretrekke det sannsynlige som er umulig framfor det mulige som er usannsynlig. Men hva er egentlig forholdet mellom det sannsynlige og nødvendige?

Albertes lapper i en koffert med nedskriblede notater i fascinerte meg mest da jeg leste den en gang som student i Seine-staden. Jeg husker hennes vandringer i Paris og utflukten til Versailles. Hva er det egentlig som står på spill?

At denne boka ble lest som mitt første møte med filosofistudier, ble skjebnesvangert. Jeg gikk baklengs inn i filosofien og ble aldri filosof. Men jeg lærte masse og Derridas resonnementer har blitt ryggmargsreflekser i så mange teoretiske argumenter siden, dessverre kanskje, kanskje heldigvis.

Det betagende eventyret, Piken med fyrstikkene, ender i pikens tragiske, men ikke desto mindre vakre og fornøyde død ute i kulden. Hvis man ser bort fra de sosio-økonomiske forutsetningene fortellingen bygger på, er også det narrative tablået besnærende; byen, bygårdene, gatene. Synet av varmen innenfor som piken er utestengt fra på grunn av husfasadens ekskluderende grense. Like fullt får hun tilgang til varmen gjennom fantasiens ildfulle kraft i forlengelsen av fyrstikkenes flyktige og korte oppblussing. Slik fryses fortellingen fast i et bilde, og slik fryser piken i hjel, men ikke uten at hun blir forenet med sin avdøde mormor, som hadde gitt henne den velsignede fornemmelsen av å være elsket.

”Og av alt det jeg ikke fikk vite, laget jeg denne historien”. Slik slutter det første avsnittet i denne romanen og jeg ble som fjetret. Fjetrelsen fortsatte gjennom lesningen av romanen og bekreftet min fascinasjon for Orvils romaner. Jeg nevner med en gang også Inspirasjon. Men hvilken åpning i Synøve selv! Vi fikk kanskje aldri vite hvem hun egentlig var: Fiksjon i et nøtteskall.

Den ultimate one-night-stand fortelling med alt hva man kan ønske av forføreriske samtaler, sensuell stemning, erotiske rom, og sanselige bevegelser i kropp og sjel. Man blir ført inn i en spiral av monden dannethet og frivolitet, hvor det er om å gjøre å mestre kunsten å bevege seg på overflaten og å nyte øyeblikket. For plutselig er det over, like raskt som det begynte. Ingen moral, ingen dårlige vibber, bare et sus av deilige etterdønninger…

Baudrillard skriver om Santa Barbara, denne lille vakre byen i California, hvor jeg har bodd en tid. Her, mellom gardenia og eukalyptus, blant planteartenes mangfold og menneskeartens monotoni, befinner den realiserte utopiens grusomme skjebne seg. En parafrase av hans resonnement vil kunne fremheve at alle husene i denne byen likner filmkulisser og det er ingenting som skorter på den falske sinnsroen og det behagelige livets besnærende tiltrekningskraft. De grønne plantenes infame allestedsnærværelse, er kanskje likevel mer en dødens besettelse enn et tegn på fruktbarhet? Fjellene, havet, palmene, bilene, motorveien, the mall, kvinnene og barna, familien, er lysende eksempler på suksess og vellykkethet… I korthet, alt det vakre som befinner seg i Santa Barbara vitner kanskje bare om at døden endelig har funnet et ideelt hjemsted. Her er alt vakkert, rolig, behagelig, vennlig og... numment.

Jeg bor i en villa med utgang til hage og svømmebasseng. Utsikt til havet. Palmene stikker karakteristisk frem og danner en linje ved strandkanten. Firfisler og aloe vera, fiken- og appelsintrær. En meksikansk gartner kommer en gang i uken, vanner og luker, med stråhatt, rake og sprøytemidler. Så blir det fint her jeg bor. Det blir så fint! Keep America clean. Det lukter så godt i Santa Barbara nå. Sitrustrær og jasminbusker i blomstringstiden.

Denne stillferdige og intense fortellingen av den japanske nobelprisvinneren Kawabata har gjort stort inntrykk med sin trykkende stemning. Spenningen, knyttet til det usikre utfallet av spillet så vel som til den japanske sommervarmen, trenger umerkelig inn under huden, selv på en norsk regnværsdag. Kanskje handler den om spørsmålet om spill kan bli kunst og litteratur et spill? En tid spilte jeg go, men ble mer fascinert av brettspillets og brikkenes mulige vakre kombinasjoner enn opptatt av å vinne.