Gjesteredaktør Arve Kleiva

Dette er den morsomste bok jeg noengang har lest, Monty Python i filosofien. Men den er drøyere, en slags homoerotisk-eufemistisk pornografi båret av drømmen om permanent reisning og skrekk/fascinasjon for mor. Og sko. Jeg tror de beste analyseredskapene i møtet med dette arbeidet finnes hos de Sade og Freud.

Jeg har ingen minner om å lese Rilke, annet enn linjer fra diktene og skrekk. Ikke angst, men skrekk.

For meg var dette første møte med en rekke forfattere som siden skulle bli blant de – eller snarere det – viktigste i mitt liv. Og for et møte, i Hauges (litterært sett) unike språk.

Heller ikke Fedra kan jeg huske hvor jeg leste første gang, knapt hvor jeg var på den tiden. Men jeg husker et vesentlig (og paradoksalt) trekk ved opplevelsen av Racines drama: Følelsens intensitet når den er isolert fra hverdagslige anliggender og produserer en realitetsfornemmelse man ellers bare får i marginale tilstander, ulykkelig kjærlighet, selverkjennelse, fattigdom, ekstrem desillusjon.

For ti år siden bodde jeg en vinter i Funchal på Madeira, den verste by jeg noensinne har besøkt. Jeg drakk en halv liter vin hver dag ­– et glass til lunsj, et til middag og to store på sengen. Til de store leste jeg Tristram Shandy, ihvertfall gjennom halvparten av skriveoppholdet. Jeg skulle skrive en bok. Etter å ha gått og verket et par måneders tid, skrev jeg boken på fjorten dager, hundre små stykker, neppe større enn avsnitt. Så gikk jeg noen måneder til og verket. Også min bok fremstiller en oppvekst, en som knapt kom igang før den var over, sant å si. Tristram rekker såvidt å bli unnfanget på de 5-6 hundre sidene i Sternes bok; likevel hadde jeg stor nytte og glede av Sternes levnedsbeskrivelse i denne kjedeligste, mest småborgelige, løgnaktige og fascistoide byen jeg har besøkt.

Det er vanskelig å si hvilken skjønnlitterær bok, såkalt, som sier mest om makt i menneskelig samfunn. Jeg tror det er denne. Macbeth fremstiller også svikets patos med en styrke man nesten må til evangeliene for å tangere. Man kjenner medynk med tyrannen uten å måtte gi avkall på det stykket forteller.

Det finnes jo en annen amerikansk tradisjon enn den man oftest støter på – Herman Melville, Edgar Allan Poe, Gertrude Stein, William Burroughs, Richard Brautigan, Kurt Vonnegut, Valerie Solanas. Naken lunsj er etter min oppfatning en av de beste romanene fra de siste femti årene (kanskje den beste), og den mest relevante samfunnsanalysen. Å lese den hadde for meg klar karakter av rus – hele rekken fra eufori via bedøvelse til angst og fysisk forfall. Intellektuelt og moralsk ville jeg kalle Naken lunsj nødvendig lesning, så sant man kan få fatt i boken. Moderne litteratur er en amerikansk oppfinnelse, Burroughs minner en på dette med en særegen intensitet.

Jeg har liten sans for disse store, realistiske, selvopptatt amerikanske romanene. Hemingways krigsfortellinger er frastøtende i sin sentimentalitet, og den tradisjon han grunnlegger eller fortsetter er ikke stort bedre. Vonneguts bok leste jeg første gang etter å ha hørt om bombingen av Dresden. Slaktehus-5 er i enhver forstand en vidunderlig roman. Den latterliggjør «seierherrens retorikk» og formidler den reelle arven etter krigen, i vold og kjærlighet. Med unntak for Gottfried Benn, har jeg ikke lest en bedre etterkrigsskildring fra EuropAmerika 1945-.

Finn Iunker er kanskje den mest intelligente norske prosaforfatter noensinne, også moralsk. Han er neppe bedre enn Ibsen, Hamsun, Solstad – kanskje ikke så mye dårligere heller – men mer intelligent. Også moralsk, hvilket er forbløffende. For et kick å lese ham!

7 perler. For svin.

For en grav til Anatole er nok den mest rystende bok jeg har lest, uten at jeg kan gjøre rede for hvordan. Den stanser på veien til å bli skrevet, og leseren kan følge denne stansingen. Jeg ser at det jeg skriver her blir tull.  Jeg leste den gjennom et halvt år, da jeg ikke hadde noe sted å bo og ble syk fordi jeg spiste søppel, inntil noen venner uten penger lot meg sove hos dem på ubestemt tid. Der lå For en grav til Anatole og jeg husker ikke mye annet fra denne vinteren. Av en eller annen grunn har jeg hatt den liggende i klesskapet etterpå, blant klærne jeg bruker mest, bak t-skjortene.

Man ville ikke tro denne trilogien var skrevet i Norge, selv om den handler om Norge, snevert sett, hvilket kunne vært en kort og presis beskrivelse av Norge.

Østerrike må være et underlig sted. Werner Schwab, Elfride Jelinek, Thomas Bernhard, Ingeborg Bachmann, alt innenfor en ganske kort periode, da europeisk kunstprosa ellers ikke var mye å rope opp om. Jeg er nesten mot denne boken, den er på en måte for god. Jeg husker ikke hvor jeg fant den, betalte neppe mer enn fem kroner, den må ha kommet ut på Gordon Hølmebakks initiativ en gang på seksti- eller syttitallet.

Neppe noen skikkelse har større fortrolighet for meg enn Ødipus. Jeg støter på ham overalt. Jeg kunne derfor si at Ødipus først overrasker meg idet han uteblir (som en vag fornemmelse av fravær med påfølgende sjokk). Jeg kan til syvende og sist ikke huske hva jeg gjorde uten ham. Derfor er det vanskelig for meg å tenke på Ødipus: En Ødipus, som selv mangler en Ødipus å lene seg mot? For meg er det tvert om slik at tanken på Ødipus blir like uomgjengelig for dramaets helt som for dets leser.

Jeg ba min redaktør om å få anmelde Arild Vanges utvalg og oversettelser av Kafkas Aforismer. Kafka må på den tiden ha vært død i nærmere 80 år. Boken var kommet noen måneder før og ble stående i en hylle på redaksjonen. Jeg fikk ikke anmelde, siden den ikke lenger var ferskvare. Bokhøsten sto for døren, og jeg skal ikke nevne navn eller titler. Kafka er etter min oppfatning den største forfatter i sitt århundre, et århundre med forbløffende mange gode forfattere, særlig tyskspråklige. Jeg har lest det jeg kom over av ham siden jeg var barn, igjen og igjen. Likevel endret denne samlingen bildet av forfatteren, og det sjokkerer meg.

Var det ikke tre brødre, da? Jo, da. Det var det. Tre brødre.

Jeg hadde ikke lest langt i Gustave Flauberts Tre fortellinger, før en setning av Walter Benjamin meldte seg, med sedvanlig ydmykhet: «Det burde kunne snakkes om uforglemmelige liv eller øyeblikk, også når alle mennesker har glemt dem.» Noe skjer i denne boken, eller har skjedd der, som langt overskrider det personlige, og man fornemmer hvilken forbløffelse og undring Gustave Flaubert må ha kjent da han leste disse tekstene, som bar hans navn, satt sammen av hans arbeid og bestemte kompetanse.

Jeg leste denne boken på stranden en sommer for mange år siden. En barndomsvenn av meg, professor, hadde året før fortalt om en underlig (og åpenbart latterlig) fransk professor som aldri ville være med på fellesaktivitetene ved universitetet der de begge hadde et utvekslingsopphold. I sted for de gode resturantene på campus og i gjesteprofessorenes nærområder, spiste han på hamburgerbarer, oppsøkte moteller, kjøpesentre, bensinstasjoner. Når han en sjelden gang deltok i det sosiale, akademiske liv, snakket han anmassende om fastfood og tv, gikk tydeligvis glipp av det intellektuelt stimulerende miljø oppholdet tilbød ham og som kanskje var dets hovedhensikt. Jeg skjønte langsomt under lesningen at den franske professoren var Jean Baudrillard, og at min venn hadde gått glipp av mye, intellektuelt sett.

Jeg husker ikke når og hvor jeg leste Barthes først, men han er en av få forfattere jeg stadig husker enkeltsetninger av, mens jeg leser andre bøker, særlig svært gode bøker. «Oidipus er alle fortellingers far.» Det lyder megetsigende og platt, pompøst, men disse setningene fortsetter å avdekke en innebyrd jeg ikke skjønte de kunne ha før mange år etter at jeg leste dem.

Jeg husker ikke lesningen av Ida Börjel, jeg har ikke engang bøkene hennes selv, men jeg husker henne lese fra scenen under Audiaturfestivalen i 2005, og nettopp denne boken. Mer presist husker jeg både henne mens hun leste og det hun leste. Jeg vil lese denne boken.

Jeg leste essayet på et Heidegger-seminar for mange år siden, og sovnet – ikke av Derrida, men av toneleiet Heidegger ble utlagt med, seminaristene og Kunstverkets opprinnelse. Freud har skrevet underholdende om sko. Heidegger, Shapiro og Derrida investerer mer. Da jeg våknet, hadde jeg drømt at Heidegger rømte hjemmefra, med et slags sirkustog som turnerte i Nord-Afrika, ørkenlandskap og nomader. Jeg reiste meg, forlot seminaret, kjøpte flybillett til Amsterdam for å se van Goghs berømte skobilde in situ. van Gogh-museet var stengt, for første og eneste gang siden åpningen. Dermed ble jeg gående i februarregnet langs kanalene. Jeg tenkte på drømmen, og ved å trenge inn i den, fikk jeg alle ideer jeg siden har abeidet med. Det hele tok mindre enn en uke.

Jeg kjøpte også et par håndsydde sko som jeg aldri siden satte føttene i.