Gjesteredaktør Sentralkomiteen

I Frames of War går Butler i strupen på den liberale ideologiens kjerne: menneskerettighetene. I stedet for å verne om retten til det enkelte liv, holder hun fram en sosial ontologi der kroppen muligens er singulær, men like fullt avhengig av andre kropper for å eksistere.

Hvilke liv som anerkjennes som verneverdige og hvilke som ikke gjør det, avhenger av den rammen de presenteres innenfor. I likhet med Paul Virilio minner Butler om at moderne medieteknologier ble utviklet av det militære, og at bildene på nettet og tv-skjermen allerede følger en militær optikk. Et særlig grotesk eksempel på sammensmelting av krigføring og journalistikk var innføringen av embedded reporting under invasjonen av Irak, der journalister satt side om side med amerikanske soldater i stridsvognene som feide over ørkenlandskapet.

Butler nøyer seg ikke med å adressere de opplagte fiendene – generalene, Pentagon, Det hvite hus –, her stikkes det også til «progressive» av alle slag: feminister, homofile og minoritetsforkjempere som støtter opp om krigen under dekke av solidaritet med de undertrykte. Butler er sylskarp, generøs, solidarisk.

Dietmar Dath (f. 1970) er erklært kommunist og hører til den gruppen av mennesker som den skotske sf-forfatteren Ken McLeod har beskrevet på følgende måte: De bygger idealismen sin på den mest nøkterne naturvitenskap, sosialismen på egeninteresse og kravet om frihet på nødvendighet. I Machinenwinter stiller Dath det enkle spørsmålet: Hvordan lage historie med maskiner – idag? Svaret finner han et sted mellom Darwin, Marx og Donna Haraway: «Menneskene må befri maskinene, slik at de kan hevne seg.»

Heidegger, kommunist? Den franske filosofen Frédéric Neyrat tar en Deleuze og sniker sistnevnte filosoff bak ryggen på Heidegger for å avstedkomme en filosofisk jomfrufødsel. Hva skjer med «væren» når kapitalismen stanger mot atmosfærens absolutte grense? Væren over-avsløres, over-eksponeres. Neyrat foreskriver en laissez-être mot overeksponeringens laissez-faire.

Fra 1968 til midten av 70-tallet utarbeider Baudrillard en uunnværlig kritikk av seinkapitalismens verdifetisj. Blant de skarpeste disse verkene er Pour une critique de l'économie politique du signe med sin nylesning av den marxiststiske verditeorien. Baudrillard viser hvordan verdi er blitt løsrevet fra arbeidstiden for å bli selvproduserende. 40 år og et par finanskriser senere, er boka vel verdt å plukke opp igjen.

Et gjenferd renner omkring på immanensplanet, the blob. Amorf hjernemasse, et snikende politiske subjekt.

I Norge finnes det en venstreside, denne venstresiden lider av industrinostalgi. Industrinostalgien hviler på en aksiologi som setter industriproduksjon som den høyeste verdi. Alt annet arbeid er uttrykk for et værensforfall. Ergo, impliserer denne venstresiden, må man se tilbake, ikke framover; man må holde fast på det som gjenstår av denne fortiden, ikke tenke alternativer. Hardt og Negri analyserer og bygger begreper for å innfange seinkapitalismens «immaterielle hegemoni». Empirien kan kritiseres, man begrepene står klippefast.

Aufschreibesysteme 1800/1900, utgitt første gang i 1985, engelsk oversettelse 1990 (under tittelen Discourse Networks 1800/1900). Det første kapitlet er oversatt til norsk (i Mediefilosofi, 2009). Stikkord: Teknologi, alfabetisering, materialisme. Friedrich A. Kittler skriver i dialog med Nietzsche, Lacan, Foucault. En dialog som finner sted i Heideggers tidslige verden. Som mediefilosofi betraktet, er Kittlers bok en utfordring for enhver marxist. Ved å beskrive teknologiske systemer for lagring av informasjon, bidrar Kittler til å sette spørsmål om produksjon og mulighetsbetingelser i relieff. Fausts frie oversettelse av Johannesevangeliets 'logos' åpner for hermeneutikk. Filmteknologi gjør det mulig for Freud å tenke det ubevisste. Spørsmål til leseren: Hva tenker marxisten om teknologi? Og hvilken teknologi muliggjør marxistens tanker?

Walter Benjamins Das Passagen-Werk er i slekt med Marx' Das Kapital. De parisiske arkader, les passages, hvis første produksjonsmessige betingelse var tekstilindustriens voldsomme utvikling i tiden rundt 1820: Her finner Benjamin fragmenter av et «tekstilprodukt» som peker i retning av urhistorien, dvs. den historien som den offisielle historieskrivningen ikke får med seg. «Tekstilproduktet»: fragmentariske glimt av filosofi, økonomi, litteratur, teknologi, politikk, teologi osv., osv. Boken er et arkiv, bokstavelig talt. Benjamin rakk aldri å fullføre verket, og arkivet ble utgitt i bokform først i 1982. Et ufullført verk, men likevel et verk som lykkes i å aktualisere sitt emne: Tolkning av arkadens fragmenter resulterer i tekstlige fragmenter. Das Passagen-Werk foreligger i både engelsk og dansk oversettelse.

Arild Asnes, 1970 er mer aktuell i dag enn da den ble publisert (1971). Romanens problemstillinger er skjerpet med tiden og den antydede «løsningen» – som nødvendighet og utopi – er skrudd dypere inn i det absurde. 40 år etter utgivelsen, peker romanen seg ut som et av forfatterskapets hovedverk, like langt fra oppfatningen om historisk verdi som fra en tidløs ditto.

Man kan  vanskelig overvurdere innflytelsen fra Solanas’ pamflett, på filosofer, forfattere, billedkunstnere, journalister, feministiske aktivister & politikere uansett kjønn. Radikaliteten i  Valerie Solanas’ S.C.U.M. Manifesto er intakt, ikke minst hennes kritikk av kapitalismen. S.C.U.M. Manifesto er også en moderne, litterær klassiker, et selvsagt pensum i en almendannelse. Dertil avsindig morsom, ditto opprørende og en test for tankens bevegelsesevne. Målt i utbytte per anvendt lesetid, en av de mest effektive arbeidene i den litterære arven.

Matteusevangeliet er den korteste veien til Vestens litteratur og de fundamentale konflikter den globale økonomien rommer. Både verkets materialisme og de teologiske impulsene man kan følge fra det, gjennom senere politisk tenkning og litteratur – ikke minst den messianske utopien og den etiske analysen av maktrelasjoner – edrueliggjør leserens politiske oppmerksomhet. Tomme, demagogiske termer som frihet og ansvar, fyller i Matteusevangeliet et sosialt og individuelt handlingsrom, der begrepene får mening og med selvfølge hører hjemme. Vestens litteratur og historie er uforståelig uten kjennskap til denne teksten og biblioteket den tilhører, Bibelen.

Endelig er den kommet på norsk. Boka er rett og slett uunnværlig for å forstå vår tids realliberale samfunn. Agamben tegner et detaljert historisk riss over politiseringen av livet med utgangspunkt i det antikke Hellas' skille mellom eksludering og inkludering, mellom udefinert liv, zoé, og det spesifiserte liv, bios – bios theoretikos, bios apolaustikos, bios politikos. Agamben følger Deleuzes innsikt om at det ikke er lovene i seg selv, men rettspraksisene som er interessante: Homo Sacer viser at de erklært universelle menneskerettighetene kun er «universelle» for nasjonalsstatsborgere. Den skarpe lesningen av Kafka, supplerer den juridiske optikken.

Alt har mislyktes, lenge leve kommunismen! Tittelen sier sitt. Fire yndig anspente tekster fra det andre og siste nummeret av det legendariske tidsskriftet Tiqqun. Dette utviklet seg videre til Den usynlige komiteen, som ble berømt og beryktet etter at den franske innenriksministeren sendte tungt skyts mot veganerkollektivet de hadde etablert i den bortgjemte landsbyen Tarnac, og etter at USAs yppersteparanoiker Glenn Beck med en ti minutter lang monolog på tv-programmet sitt om deres farlige venstrepoetikk gjorde deres L'insurrection qui vient til en bestselger.

«For å fortsette kampen i dag, må vi kaste ut klassebegrepet og med det hele dets følge av sertifiserte opprinnelser, betryggende sosiologismer, identitetsproteser. Klassebegrepet duger ikke lenger til annet enn å vedlikeholde plaskebassenget av nevroser, separasjoner og evinnelige rettssaker […] Frontlinjen deler ikke lenger samfunnet i to, men går nå midten gjennom enkeltindividet, mellom det som gjør ham til en borger, hans predikater, og resten.»

To av tekstene finnes på engelsk i This is not a progam, Semiotext(e), mai 2011.