Billedkunst 2/2013

I dette nummeret av Billedkunst presenterer vi en rekke samtaler og intervjuer med ulike kunstnerdrevne virksomheter.

Den kunstnerdrevne floraen som har vokst frem i flere av landets største byer de siste årene, har lange kunsthistoriske røtter. Fra salonger, selskapsklubber og verksteder til gruppeutstillinger, visningsrom og kunstskoler via bokhandler og barer – kunstnere har en mangslungen tradisjon med å etablere egne steder. Det har handlet om å skaff e seg frirom til eksperimentering og om å lage nye samlingssteder, men også å skape radikale alternativer.

Da Courbet åpnet sin realismepaviljong utenfor Exposition Universelle i 1855, var det med det doble håp om å innkassere penger fra salg og å skape en succès de scandale. Men å sette opp en paviljong i umiddelbar nærhet til en statlig utstilling (som nettopp hadde refusert ham) var også en gest med store kunsthistoriske ringvirkninger. Courbets provokative uavhengighetserklæring overfor det etablerte har satt sitt tydelige preg på senere kunstnerdrevne initiativer.

Veien fra opposisjon til en posisjon innenfor det etablerte kan av og til vært kort. Da den første norske høstutstillingen ble lansert i 1882, skjedde det som en forlengelse av at en gruppe unge kunstnerne boikottet Christiania Kunstforening fordi de ikke hadde kunstnere i styret. To år senere var Høstutstillingen en statsstøttet institusjon. Den videre institusjonaliseringen av kunstnerstyre i Norge går fra Kunstnerforbundet (1910), landets første private galleri, via Kunstnernes Hus (1930), som i flere år huset Kunstakademiet og det mektige Bildende Kunstneres Styre, og de regionale kunstnersentrene som ble etablert på 1970- og 80-tallet.

På 1990-tallet dukket det opp en rekke uavhengige kunstnerdrevne visningsrom, delvis som et svar på mangler i den norske institusjonelle infrastrukturen: Herslebsgate 10, G.U.N., Struts, G.I., Samtidskunstforum, Balkong og Otto Plonk. En ny bølge fulgte på 2000-tallet, med steder som Rekord, Galuzin, TAFKAG, No 9, galleriBarbaraHansen, Willy Wonka Inc. og Bastard.

I dag florerer de kunstnerdrevne stedene og prosjektene som aldri før. De er mange, de er forskjellige, og de er preget av høy intensitet og eksperimentvilje. Situasjonen har endret seg siden 90-tallet. Nå kommer invitasjonene fra etablerte institusjoner. Kulturrådet lanserer en egen støtteordning. Den internasjonale kunstpressen er plutselig interessert i hva som skjer i Norge. Dette gjør kanskje også at spørsmålet om hva slags posisjon uavhengige kunstnerdrevne prosjekter har i kunstfeltet som helhet, blir mer påtrengende. Hva er forholdet mellom posisjonering og opposisjon? Passer adjektiver som alternativ, uavhengig eller selvorganisert på det som skjer nå? Nøyaktig hva er det som gjør dagens kunstnerdrevne prosjekter så annerledes, så spennende? Hvordan driver man et galleri, en salong, en skole eller en bondegård som kunstner? Og hvorfor?